skip to Main Content

Advokatene Christian Thrane Asserson og Bjørn Frafjord har hatt til behandling en prinsipielt viktig erstatningssak som gjelder behandlingsutgifter i utlandet. Saken skulle vært behandlet i Høyesterett 18. og 19. juni. Motparten var Staten v/Pasientskadenemnda. Saken har betydning for andre saker hvor det fremsettes krav om erstatning for behandlingsutgifter i utlandet.

Dette er et tema som er aktuelt i flere saker innen pasientskaderetten. Nedenfor blir det gitt en kort redegjørelse for hva saken gjaldt.

Saken har vært omtalt i pressen og på TV både da den ble behandlet i tingrett, lagmannsrett og sist i forbindelse med Høyesterettsbehandlingen. En ukes tid før saken skulle prosederes for Høyesterett, erkjente imidlertid Staten v/Pasientskadenemnda fullt ansvar. Det ble inngått forlik som gikk ut på at pasienten fikk dekket de utgifter han hadde hatt til behandling i utlandet.

Staten ved Pasientskadenemnda betaler også saksomkostninger for alle rettsinstanser. Dette forliket innebærer derfor en full seier for pasienten. Det er noe spesielt at staten inngikk et slikt forlik, særlig når pasienten tapte saken i lagmannsretten. Han vant imidlertid saken for tingretten. Det er tingrettens dom som er lagt til grunn i forliket.

Pasienten – Rolf Iversen – har stått fram med fullt navn i media. Saken ble bl.a. omtalt i NRK, både lokalt og i dagsrevyen 27.06.19.

https://www.nrk.no/rogaland/staten-trakk-hoyesterettssak-mot-kreftpasient-_-ma-ut-med-over-1_2-millioner-1.14601937
https://tv.nrk.no/serie/distriktsnyheter-rogaland/201906/DKRO99062719/avspiller


Foto: Håkon Vårhus Sagen / NRK

II Hva saken gjelder
Det ble fremsatt krav om erstatning for utgifter til regional cellegiftbehandling som Iversen fikk i Tyskland i 2012 og 2013. Iversen hadde spredningssvulst fra tidligere kreft i magesekken. Sykdommen anses i utgangspunktet ikke som helbredbar og Iversen fikk kun tilbud om lindrende behandling i Norge.

Etter behandlingen i Tyskland – regional cellegift og påfølgende strålebehandling – ble Iversen frisk. Han har vært kreftfri siden høsten 2013.

Staten har erkjent erstatningsansvar for forsinket diagnostisering av spredningssvulsten. Svulsten burde vært diagnostisert i oktober 2011, men ble først diagnostisert i september 2012. I forsinkelsesperioden økte svulstens størrelse. Etter regional cellegiftbehandling i Tyskland var svulsten krympet til samme størrelse som før forsinkelsen. Slik krymping var nødvendig for å kunne utføre den påfølgende strålebehandlingen som fjernet svulsten.

Partene var i hovedsak enige om sakens faktum. Tvisten gjaldt om utgiftene til regional cellegiftbehandling for denne type kreftsykdom har erstatningsvern.

Dersom Iversen hadde fått diagnosen i 2011, ville han fått det samme tilbudet i Norge. Tilbudet gikk ut på lindrende behandling og beskjeden hadde vært at han med 97 % sikkerhet ville være død i løpet av fem år. Dette var de sakkyndige enige om, både for tingrett og lagmannsrett.

Dersom han hadde fått diagnosen i 2011, ville Iversen også dratt til Tyskland. Ved diagnose i 2011 ville det ikke vært noen forsinkelse, og Iversen ville heller ikke hatt krav på å få dekket sine utgifter til slik behandling.

Dersom diagnosen var stilt på riktig tidspunkt, ville behandlerne i Tyskland bare benyttet strålebehandling, med det instrumentet som kalles Cyber Knife. Kostnaden til denne behandlingen måtte Iversen betalt selv.

Da han kom til Tyskland på slutten av 2012, viste det seg at svulsten fra 2011 til 2012 hadde fordoblet seg i diameter. Den var økt fra 6 cm til 12 cm.

Strålebehandling med Cyber Knife kan bare benyttes på svulster som er 6 cm eller mindre. Iversen måtte derfor først behandles med regional cellegift som gis målrettet mot organet hvor svulsten sitter og ikke gir virkning i resten av kroppen. Hensikten med denne behandlingen var utelukkende å krympe svulsten og bringe den tilbake til samme størrelse som den hadde i 2011.

Det er bare behandlingen med regional cellegift som det ble krevd erstatning for.

Både for tingrett og lagmannsrett ble alle relevante dommer gjennomgått. Etter vårt syn er det et sentralt moment ved vurderingen av om en slik kostnad har erstatningsrettslig vern, om behandlingen har effekt.

Tingretten la vekt på dette, noe som vi mener er i samsvar med uttalelser i tidligere høyesterettsdommer. Lagmannsretten var imidlertid av det syn at den korrekte effekten av behandlingen ikke kunne tillegges vekt ved den rettslige vurderingen.

Saken ble fremmet til behandling for Høyesterett fordi rettsspørsmålet var prinsipielt og hadde betydning utenfor den foreliggende sak. Når det nå er inngått et forlik, er dette det beste resultatet Iversen kunne oppnå. Selv om vi mener at dette var en sak med gode muligheter for å vinne fram i Høyesterett, har vi naturligvis ingen sikkerhet for at resultatet ville gått i vår favør.

For oss jurister som arbeider med erstatningsrett er det imidlertid et problem at vi ikke fikk den rettsavklaringen som vi hadde håpet på.

III Pasientskadesaker generelt
Vårt firma til enhver tid har et stort antall pasientskadesaker til behandling. Flere av disse er blitt prosedert for domstolene og vi har hatt flere saker til behandling for Høyesterett, hvor det er avsagt rettsavklarende dommer.

Vi har god kompetanse i disse sakene. Det er viktig at de advokatene som arbeider med pasientskadesaker må ha inngående kunnskap om både loven, rettspraksis og ikke minst saksbehandlingen i NPE og Pasientskadenemnda. Dette er viktig for at advokaten skalle kunne benytte seg av NPE og ikke påføre pasienten eller klienten unødvendige kostnader.

Back To Top
×Close search
Search